Mye å gjøre?!?!

Vi har nå kommet ganske godt i gang med våre normale rutiner igjen etter vår herlige reise i øst og vest og ferie her og der.  Trine har blitt 20 år, vi jobber fortsatt i barnehagen vi ikke er altfor overbegeistret for, engelskstudenten min Lamine blir bedre og bedre i engelsk og vi ligger fortsatt å koser oss ved bassengkanten på fredags formiddagene når vi har fri.  Vi har også med Magdelena sin hjelp funnet en ny isresturang som heter “Broadway” som har herlig mat og fantastisk is, som vi har avlagt noen besøk.  Jeg begynner å kjenne litt på den følelsen av at det ikke er lenge til jeg skal hjem igjen, og gruer meg veldig til å reise fra mamma, pappa og Magdelena.  Det blir nok ikke lett.  Mamma og pappa er for tiden på reise til Bafoulabe og Oussou…  på grunn av arbeid mens Magdelena nyter av å bo hos Siri som ikke bor så langt unna oss igjen.  Hun skal være litt sammen med oss i helgen og hun skal bli med oss når vi skal lage malisk mat hos vertsfamilien vår i morgen. 

Noe jeg vet jeg kommer til å savne mye når jeg reiser hjem til Norge blir nok det konstante deilige været, som kanskje til tider er litt i varmeste laget.  Da er det veldig godt å ha Rabelais hvor vi kan spise middag og bade hele dagen om vi vil.  Siden vi har mye å gjøre om dagene blir det fridagen vår fredag som blir fast badedag. 

Øst-Mali

Nå er det blitt en stund siden sist jeg har skrevet på bloggen min.  Grunnen til det er at jeg har vært på en litt over to ukers lang reise til Øst-Mali.  Vi begynnte reisen mot sevare den 5. Januar med buss.  Bussturen tok vel kanskje litt lengere tid enn ventet, nesten 10 timer, noe som førte til at en utslitt og sulten gjeng med jenter kom frem til gjestehuset i Sevarè om kvelden.  Allerede dagen etter skulle vi reise videre til Douenza for så å reise til Timbuktou dagen etter det igjen.  Veien til Timbuktou var vel kanskje ikke den mest vedlikeholdte veien jeg har vært borti, så vi følte oss godt ristet da vi endelig kom frem til fergekaia ved elva Niger.  I Timbuktou fikk vi ri på kameler ut i Sahara til det stedet vi skulle overnatte.  Vi hadde ikke tatt med oss noen ekstra tepper eller soveposer fordi vi hadde fått høre ulike steder at vi mest sannsynlig kom til  å få tepper på overnattingsstedet.  Vi fant du at dette ikke stemte når vi kom frem til campingplassen, noe som førte til at vi bare måtte stålsette oss på en kald natt.  Vi fikk kylling og pomfritt til kveldsmat før vi tente opp bål og hadde skikkelig koslig avsluttning på dagen med bålsanger og kos før vi skulle legge oss.  Vi fikk heldigvis madrasser å ligge på, men jeg kan definnitivt si at jeg aldri har frøset så mye noen gang i mitt liv selv om jeg kommer fra norge.  De sa at det var under fem grader den natten vi var der, og når man ikke har teppe eller sovepose sier det seg selv at det var vanskelig å sove.  Etter en hard natt reiste vi tilbake til Douenza , litt reduserte men med godt mot.  De neste dagene var vi rundt Douenza for å se litt på forskjellige bistandsarbeid, før vi reiste ned igjen til Sevarè.  I Sevarè fikk vi lov til å prøve oss som lærere i tre dager på den norske skolen.  Elevene var eksemplariske og gjorde det lett for oss å ha noen morsomme dager med teater, dukkelaging, kakebaking og leking.  Etter to uker med reising gjorde det veldig godt å komme til Segou og hotell l’independence for å slappe av noen dager ved bassengkanten.  Det var veldig deilig å bare kunne ligg helt stille hele dagen uten å ha noen grunn til det, ha skikkelig ferie bare.  Da vi skulle hjem igjen viste det seg at bussen vår ikke gikk fra den stasjonen hvor vi kjøpte billetter, men en helt annen plass.  Så når vi hadde brukt en formue på at taxien skulle kjøre oss hit og dit for å finne bussholdeplassen ble vi plassert på en plass vi ikke kunne se for oss at var en busstasjon og måtte vente på bussen.  En og en halv time etter bussen egentlig skulle vært der dukket endelig en overvarm buss Segou og vi var på vei hjem til Bamako.  Siden vi reiste så mye og opplevde så utrolig mye kan jeg ikke skrive alt som skjedde, det får jeg ta en annen gang;) Men et lite innblikk ble det i alle fall:P

Bafoulabè

For at vi ikke skulle sitte ensomme og alene på nyttårsaften bestemte vi oss for å slå oss sammen med de andre norske som skulle til Bafoulabè i romjulen og nyttårsaften.  For min del passe det meg ypperlig i og med at jeg har hatt et veldig stort ønske om å reise opp igjen til den lille landsbyen jeg har bodd tre år i tidligere.  Reisen started tidlig om morgenen den 27. desember med buss til Kita.  Da vi kom til Kita skulle det komme en sjåfør å hente oss for så å kjøre oss videre til Tambaga.  Sjåføren var selfølgelig ikke å se noen plass, så vi ble vel kanskje litt småstresset noen av oss.  Etter en god stund med litt tusling mellom busstasjonene i Kita fant vi endelig føreren, han sa at han hadde lett overalt etter oss og var glad for å finne oss, selv om vi var litt i tvil i og med at det bare er to busstasjoner i Kita og de ligger ca. 100 meter fra hverandre.

Fra Kita ble vi kjørt til en liten landsby som heter Tambaga, hvor vi ble møtt av Hilde Halvorsen og svigerdatteren Eilin.  Vi skulle få sitte på med de helt opp til Bafoulabè hvor vi skulle møte resten.  Etter noen timer med ganske mye humping på ikke så alt for gode veier var vi endelig kommet til Bafoulabè.  Jeg syntes ikke at det var så veldig stor forskjell på husene da og nå, men den største forskjellen var nok at det  var kommet strøm til landsbyen, og at alle gikk rundt med hver sin mobil. 

Første dagen i Baf gikk med til å tusle litt rundt å mimre litt om gamledager samtidig som å bli litt kjent med byen igjen.  Jeg syns å huske at den var mye større da jeg var liten, men det kan jo ha noe med at jeg har vokst.  Mot kvelden ble det en liten tur på fossen for å ta et lite kveldsbad før vi kom hjem igjen for å tilbringe kvelden med kortspill og andre spill.  Videre fremover mot nyttårsaften ble det bading med Halvorsen familien og ta i mot nye gjester som kom.  Nyttårsaften ble faktisk ganske så livlig med rundt 20 nordmenn som skulle ønske det nye året inn både klokken 23 og 24 i og med at vi måtte feire nyttår i norsk tid også.  Resten av natten gikk til å spille en del president og boms, noe alle gjør en god nyttårsaften i tillegg til mitt nye favourittspill Bonanza.  Etter nyttårsaften begynte planleggingen av returen, noe som ikke var så lett i og med at bussen ikke alltid gikk, veiene er dårlige og bussen mellom Bafoulabè og Manantali(der bussen til Bamako går fra) ikke samsvarte med bussavgangene til Bamako.  Til slutt ble vi enige om at eneste utvei var å kjøpe billetter til toget, noe jeg ikke likte tanken på i og med at det har vært to dødsulykker med det toget bare det siste halvåret.  En dag før avreise kom det plutselig opp en løsning på problemet vårt, to av volonteurene i Tambaga måtte hjem igjen dagen etter og hadde plass til oss i bilen.  Det passet jo oss perfekt. 

Dagen vi reiste var litt vemodig samtidig som det var litt deilig å reise igjen.  Jeg er veldig glad i å reise rundt i Mali, det er så utolig mye å se.  Halvveis på veien ble jeg kjempedårlig å begynte å kaste opp.  Ikke den beste avsluttningen på turen, men heller ikke den verste.  Vi overnattet en natt i Tambaga for å ta bussen dagen etter, men vi burde jo ha visst at en buss det står skal gå klokken åtte går så klart før åtte, så den rakk vi ikke og måtte vente på neste buss som kom klokken ti.  Skal si det var deilig å komme hjem til mamma og pappa i Bamako til nystekt lassagne og varmtvann i dusjen.  I morgen tidlig er det on the road again og buss til Sevare! Fantastisk!

Slanger, krypdyr og snart jul

Så er det lillejulaften igjen.  Det blir jul her også, men kanskje litt varmere enn hjemme og kanskje litt mindre julegaver og julemarsipan=)  For noen uker siden opplevde vi vår første kakkerlakkinvasjon på badet vårt, og det taklet vi heller dårlig og endte opp med å måtte ringe Åshild for å få litt assistanse.  For noen dager siden dukket det plutselig på ny opp en haug med kakkerlakker på badet, men denne gangen gikk det mye bedre for oss.  Vi har rustet oss med en diger sprayboks som heter “raid”, og Johanne satte i gang med å forgifte hele badet med sprayen.  Det var langt mindre hyling og skriking når vi skulle ta oss av kakkerlakkene denne gangen.  Trine hentet brett og kost, og begynte å koste opp alle de døde dyrene.  Det er rart hvordan man kan bli vandt til alle disse ekkle dyrene jo lengere man bor blandt dem.  En ting jeg sliter litt mer med å bli vandt til er slanger.  Her om dagen skulle vi ut på tur med Hash, som er en gruppe som går tur hver lørdag,  og det ble denne gangen en tur i et av fjellene rundt Bamako.  Da vi var kommet godt i gang med turen og opp til et område med mye busker og strå hører jeg en liten jente bak meg si, “oj, pappa! Se en slange! Det er slanger her.” Det gikk opp for meg at jeg faktisk bor i et land med slanger og ble så redd som jeg aldri har vært før.  Jeg trodde jeg visste hvordan det er å være redd, men da tok jeg feil.  Det å ikke ha kontroll på situasjonen, ikke visste jeg hvor slangene var eller hvordan jeg skulle komme meg ned fra fjellet uten å se en slange.  Jeg klarte ikke gjøre annet enn å grine å fortsette å gå, en veldig ubehagelig og rar opplevelse for meg!  Men jeg kom meg gjennom det, og det var det viktigste=)

Ulv i fåreklær!!

Jeg fikk den sprøe ideen når jeg kom hit til Mali, at jeg skulle begynne å spille fotball på et malisk jentelag.  De som kjenner meg sa “hva? du fotball?” Noe jeg egentlig også tenkte selv også, men tenkte kanskje det kunne bli gøy å prøve en ny sport.  I begynnelsen syntes jeg det var utrolig gøy å spille fotball sammen med jentene, og treneren vår virket som verdens kosligste bamsefar som ikke gjorde en flue fortred.  Etter noen uker med trening endret dette seg ganske drastisk.  Treneren endret seg fra verdens kosligste til noe av det ganske motsatte.  Det å ha en trener som løper etter deg og gauler på et språk du ikke skjønner kan være litt skremmende for noen, og noen er meg.  Han er fortsatt ganske så hyggelig, men man kan si han har en litt skiftende personlighet.  Det blir spennende å se hvordan dette kommer til å gå fremover, men håper jeg blir vandt til den lille, litt runde, kjeftende men hyggelige treneren min.

Jul Jul Jul

Det kan bli jul i Mali selv om det er varmt, sol ute og nesten ingen andre enn vi normenn feirer jul i dette landet.  Vi har varmet opp med nissene på låven, men for å virkelig jobbe julen inn valgte vi å bake pepperkaker på fredag.  Vi hadde laget en litt rar deig hos Åshild dagen i forveien og begynte med godt mot med å lage pepperkaker og pepperkakehus.  Siden Anette var vant til å lage pepperkakehus hjemmefra tok hun på seg oppgaven å lage det, noe vi andre ikke kranglet på i det hele tatt.  Det var deilig å høre på julemusikk å lukte på pepperkakene som stekte i ovnen.  Til pepperkakene fikk vi gløgg og drikke i tillegg til at vi fikk se “Amalies jul” og “nissene på låven”.  Endelig kjente jeg litt på følelsen av at julen nermer seg. 

Siden vi var så sinnsykt godt i gang med juleforberedelsene tenkte vi at siden det var lusia på lørdagen måtte vi jo gjøre noe ut av det også.  Derfor dro jeg og Kristin tidlig lørdag morgen til Azar for å prøve å finne safran og andre inngredienser.  Vi prøvde å ta sotrama ned til butikken fordi de andre gangene vi har tatt den har den gått forbi butikken, men tydligvis ville den ikke gjøre det denne lørdagen.  Vi endte derfor opp med å måtte betale for en busstur som vi måtte gå.  Etter mye mas og kjas og en telefon fra Anette om enda flere ting vi måtte huske å kjøpe inn kunne vi endelig ta taxien hjem igjen.  Da vi kom hjem lagde jeg lussekatt deigen før vi satt oss i sotramaen igjen for å dra til stormarkedet på jakt etter stoff til julekjolene våre.  Etter en veldig lang og slitsom dag på markedet med pruting, innpåslitene mennesker og en evig kamp for de riktige varene dro vi hjem igjen for å starte på lussekattebaksten.  Selv var jeg veldig bekymret for hvordan lussekattene skulle bli i og med at vi har en ganske så hissig gassovn som har en litt uregelmessig temperatur.  Til min gledelige overraskelse gikk det veldig bra ettersom jeg fikk et kjempegodt tips fra mamma om at hvis jeg la noen lag med aluminiumsfolie under bakepapiret blir ikke bunnen så brent. 

Vi fortsatte helgen med å ha et lite juleverksted på søndagen.  Både Anette og Trine fikk Nissejenter og Nissegutter på en to tre slik at alle fem pluss Åshild fikk lov til å lage oss to nisser hver.  I tillegg hadde Trine fått litt silkepapir slik at vi fikk lage julekurver og julelenker.  Etter en helg med bare jul her og jul der blir det litt rart å gå tilbake til de vanlige rutinene igjen i morgen.  For min det blir det Bambaratimer fra morgenen av og engelsktime med min elev Lamine.  Egentlig vil jeg lære meg Bambara, men må innrømme at jeg syns det er litt kjedelig innimellom=)  Alt i alt har det vært en herlig helg<3

Tabaski og avskjed

Det er 9. desember i dag og jeg begynner å kjenne en smule på at julen er på vei.  I går var det den store festen for muslimene her nede som heter tabaski, men som jeg vil kalle en slakte og spise fest.  De familiene som har råd til det kjøper seg en sau/geit en del dager i forveien, og det er mange forberedelser både på kles, hår og matfronten som  må gjøres.  Vi fikk den ære av å få lov til å feire Tabaski sammen med vertsfamilien vår, noe som var ganske så interessant og spennende.  Selv må jeg si jeg ble litt satt ut av all slaktingen som foregikk rundt meg, det var som om hvor enn jeg snudde meg var det en sau som ble slaktet.  For ei som er veldig glad i dyr er ikke dette særlig gøy å se på.   Spesiellt ikke når jeg vet at jeg faktisk får denne sauen til middag rett etterpå.  Men livet går sin gang og jeg tror at jeg må bli flinkere til å tolerere slike ting når jeg skal bo her nede uansett hvor groteskt jeg egentlig synes det er.  Ellers virker det ut som tabaski festen går ut på å bruke hele dagen på å lage mat som de skal spise, og gi det kjøttet som blir til overs til de fattige i nabolaget og folk som kommer innom. 

Ellers var det i går tid for enda en avskjed.  Ivar Andreas, Ingrid, Frida og Anna som har vært på besøk hos mamma, pappa og Magdelena de siste tre ukene vendte snuten hjemover i går natt.  Det har vært et uvanelig og litt kaotisk år for familien Nyland/Risan, så det har vært utrolig deilig å kunne samles hele familien igjen, selv om det ikke har vært i overflod.  Det er rart å hele tiden savne noen, når jeg har vært i Norge har det vært stort savn til familien i Mali og når jeg er her er det stort savn til familien og venner hjemme.  Men jeg prøver å overbevise meg selv om at det er godt å savne noen fordi det forteller meg hvor glad jeg egentlig er i de jeg savner.  En tur til flyplassen i Bamako er alltid like spennende.  Hvor mange timer må vi vente i dag? Hvilket nytt system har de i dag? Flyet skulle gå rundt midnatt, men våre reisende fikk beskjed om å møte opp klokken 20:00 for å kunne skjekke inn.  Vi ble plassert i et herlig køsystem på utsiden av flyplassen som ble styrt av  politiet på stedet.  Det ble faktisk ikke lange ventetiden før vi ble sluppet inn på flyplassen, men det var kun de som skulle reise som fikk lov inn der, så det ble et veldig kjapt og brutalt farvell med våre kjære.  Litt tårer og en taus tur tilbake til huset og det var gjort.  Skulle tro jeg hadde blitt god på å si farvell i år, men merkelig nok er det like hardt hver gang jeg går gjennom det.  Selv om de tre ukene de har vært her hos oss har gått rasende fort, har det vært veldig gøy å ha de her.  Jeg håper de har fått den opplevelsen de ønsket med å komme hit, det var i alle fall utrolig fint for oss her nede å ha de her.

fire uker i Bamako

Ja nå har jeg faktisk bodd i fire uker her i Bamako, og jeg synes tiden går kjempe fort her nede.  Jeg har veldig mye å gjøre på om dagene i tillegg til at jeg bor hos vertsfamilien min.  Den familien blir jeg bare mer og mer glad i jo jengere jeg bor sammen med de.  Fotballen går vel heller dårlig, men tror det har en sammenheng med at jeg aldri har spilt fotball og definnitivt ikke kan å spille det.  Ellers har jeg begynnt å jobbe i en barnehage som ligger midt i militær leiren Base A, noe som er ganske så sært.  Det er vel kanskje rundt 150 barn i barnehagen, og hvite mennesker er noe av det mest spennende de vet.  Eller det føles i alle fall sånn.  Litt spesiell opplevelse når over 100 barn skal sitte ved siden av deg, holde deg i hånden og ta på håret ditt, og begynner å gråte om de ikke får lov til det.  Skjønner litt hvordan kjendiser lever for å si det sånn.  Når vi skulle på jobb første dagen ble vi bare stoppet to ganger på vei inn på området, fordi hvem som helst kan ikke bare komme og gå inn på området.  Det er rundt 6 ledere på barnehagen og en diriktrisse, så kaos er vel kanskje et mildt beskrevet ord av barnehagen. 

Vi har også vært så heldige å få bli med i et malisk bryllup.  Det var egentlig ikke så veldig annerledes fra norsk bryllup, men gjort på malisk vis.  Vi kom til bryllupet rundt klokken ett og da var de allerede i full gang med festen.  Brudeparet hadde kommet hjem fra rådhuset hvor de hadde fylt ut sine skjemaer, og familie og venner feiret med sang og dans til ære for paret.  Det var satt opp et stort “partytelt” midt i gaten utenfor huset, som i seg selv sperret gaten for all trafikk, og inni dette teltet var det sang, dans og prat.  Vi fikk en helt fantastisk same til middag, som egentlig består av ris og kjøtt, og etter det var vi så heldige å få komme på besøk til bruden.  Bruden selv var ferdig med feiringen for dagen og skulle til å skifte å legge seg.  Dagen etter skulle hun flytte inn til sin nye mann. 

Jeg har vel opplevd snart mer her på disse fire ukene enn hva jeg har gjort på lenge.  På søndag er det allerede første søndag i andvent og vi sitter klare med nissene på loven, amalies jul, jul i skomakergata og mange andre jule filmer for å få litt julefølelse.  I tillegg har vi også fått vårt eget lille plastikk juletre og masse julepynt av Anne Lise og Torstein som skal reise hjem i julen.  Vi har planlagt pepperkake dag og juleverksted, og regner med at det kommer til å bli en fantastisk førjuls tid.

en uke hos vertsfamilie

Etter en uke i vertsfamilie kan man si at jeg har gått gjennom ganske så mange faser. Første dagen var jeg nok i sjokkfasen og tenkte bare at jeg ville hjem, at jeg hatet maten og at vertsfamilien min ikke passet meg i det hele tatt.  Dag to gikk det litt bedre og jeg begynte å trives enda mer sammen med familien, men kjente litt på irritasjonen over at vi ikke fikk gjøre noe på egenhånd og fikk følge av søsteren til vår vertsmor når vi skulle på markedet en liten tur. Turen endte opp hos en kvinne som hette Umo som vi ikke hadde tenkt å besøke på forhånd og en kilo bananer til 1000 cf som vi ikke kunne spise fordi det var steke bananer.  Etter to ganske tøffe dagen begynte jeg, Johanne og Kristin å finne oss litt til rette og var spente på hva middagen kom til å være.  Vi fikk endelig servert den beryktede slimsausen som vi har hørt en del om før vi kom ned til Mali.  Når sausen renner over risen vår klarer ikke Kristin å holde tilbake latteren og slipper ut en litt nervøs latter.  For å veie opp for at hun lo av maten sier hun etter den første skjeen “oj smaker litt kinesisk!” Johanne klarer å presse ned tre riskorn før hun klager over sin fryktelige hodepine og at hun må gå og legge seg nedpå litt.  Selv klarte jeg å svelge en skje med noe som minnet om snørr på konsistensen før jeg takket pent for maten. Kveldene går til yatzi spill og prating forran tven med familien, egentlig veldig koslig.

På onsdag kveld fikk jeg en ganske plutselig feber og oppkast.  Det var ikke noe gøy og jeg ble med en gang redd for at det kunne være malaria.  Jeg valgte å ta en malariatest, som var negativ, og flytte hjem til mamma og pappa.  Det var litt greit å få slappet godt av og spist litt, selv om det kom raskt i retur. 

Det ble konsert med mamma å pappa på fredagen noe som var utrolig gøy, og jeg fikk også tilbake litt følelsen av at jeg virkelig koser meg her i Mali og at det skal bli deilig å være her en stund=)  I kveld skal jeg tilbake til vertsfamilien min, noe som blir veldig koslig, og i morgen blir det bryllup hos et familiemedlem av vertsfamilien min.  Er ganske spent på hvordan det blir=D

Vertsfamilie

Nå har vi bodd her i Bamako i litt over en uke, og det er tid for at jeg, Kristin og Johanne skal flytte inn i vertsfamilien vår.  Etter mye frem og tilbake om hvor vi skulle bo og med hvilken familie, har vi endelig fått oss et hjem.  Ettersom vi hadde lørdagen fri til å gjøre det vi ville selv bestemte vi oss for å dra på l’amitie, egentlig et hotell, som har et fantastisk deilig svømmebasseng og uteområde.  Vi fikk jobbet litt med brunfargen vår samtidig som vi fikk kjølt oss ned i bassenget.  Det var ikke spesiellt mange mennesker der så vi fikk for det meste bade for oss selv.  Etter vi hadde slappet av her i noen timer dro vi hjem og slappet av der.  Kvelden gikk med til å spille litt Settlers, spise hos Åshild og se på film.  I dag skal vi flytte til vertsfamilien vår, noe som jeg egentlig gleder meg utrolig mye til.  Familien vi skal bo i har kun en datter på 20 år fra før, og er passelig velstående.  Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette kommer til å bli gøy.  Samtidig tenker jeg jo litt på det at det blir en veldig uvanelig situasjon for meg, og at det kan oppstå ting som jeg ikke kommer til å være komfortabel med.  Det jeg gruer meg mest til er å takle språket, men jeg tror dette skal gå kjempe bra i og med at jeg skal gå på språkskole samtidig som jeg bor med familien.  Det er ikke internett hos min nye familie, men hvis vi trenger å sitte litt på nettet nå og da er det bare å stikke til vår kjære leilighet.  Dette kommer til å gå kjempe bra=D